Design av Journeyman

Poster 1 Om bokstaver generelt 1-1 1440g720

Ofte når man designer plakater eller tittelgrafikk ønsker man å ha tilgang til bokstaver som er store og tykke samtidig som de må få plass på den bredden som er tilgjengelig. For å få til det designet jeg Journeyman med smale bokstaver. Samtidig ønsker man av og til å bevege teksten litt i bredden uten å endre høyden, for å løse dette problemet laget jeg varianter av alle bokstaver som er litt bredere. De smale bokstavene er på plassen til de små bokstavene, og de brede bokstavene er på plassen til de store bokstavene.

Denne løsningen med smale bokstaver i en skiltmalertradisjon ble utgangspunktet for designet av Journeyman. Problemet var å få sterke bokstaver på liten plass, løsningen ble smale bokstaver med tykke streker.

Det første man pleier å tegne er H og O for å bestemme de viktigste proposjoner i et skriftsnitt. I Journeyman tegnet jeg A og H først og lot O følge valgene jeg tok for A. Grunnen til det var fordi tverrstangen i A var viktig å plassere for uttrykket til skriften.

Ved å tegne noen få store bokstaver er mange avgjørelser allerede tatt for skriften. Høyden på H blir høyden på alle store bokstaver, og store bokstaver som trenger litt optisk justering ligger nær denne høyden. Bokstaven O ligger litt under grunnlinjen og litt over storbokstavlinjen.

Spesialtegn som har en annerledes form enn bokstavene følger omtrent de samme reglene ved å forholde seg til rammen laget av grunnlinjen og storbokstavlinjen, men spesialtegnene tar den plassen de trenger, i tilfellet med en halv, ½, tar tallene litt mer plass over og under for å kunne beholde tykke streker slik jeg ønsket å ha uttrykket igjennom hele skriftsnittet. Tykkelsen på streken sammen med gjentagende buer og logikk i plassering av streker, binder alle formene sammen. Denne designløsningen er gjennomført på alle tegn for alle språk.

 

Journeyman

Journeyman_Flag

Endelig har jeg fått lansert Journeyman på Myfonts. Journeyman er bokstaver laget i plakatskrifttradisjonen med bokstaver for de fleste europeiske språk.

Allerede kjøpes bokstavene og det blir morsomt å se om kundene bruker de i produkt som kan dukke opp her i Norge.

Jeg har testet skriftsnittet på brukere av kyrilliske og greske bokstaver, som er litt annerledes enn de vanlig latinske, og i tillegg på brukere av polsk og tyrkisk. Utover det er tester gjort på tekststrenger for visuell sjekk av svært mange europeiske språk for å fange ulike bokstavkombinasjoner som det bør justeres for.

Jeg har brukt mye tid på norsk tekst også for å være sikker på at det skal se ok ut på eget morsmål. Det er mulig å se på bokstavene og gjøre tester av tekststrenger på Myfonts.

 

Tocqueville for Today

Cafe.no samlingen
Tocqueville for Today
Av Raymond Boudon
The Bardwell Press, Oxford
En sosiologisk innføring i Alexis de Tocquevilles arbeider
146 sider med referanser og indeks. Innbundet utgave med smussomslag
Fransk tittel Tocqueville aujourd’hui
Oversatt av Peter Hamilton
Trykk 2006

God metode er tidløs. Derfor vektlegger nok Boudon de metodiske aspekt i Tocquevilles arbeider. Tocqueville er i følge Boudon objektivt nøytral til verdispørsmål når han observerer sin samtid. Tocqueville anvender en komparativ metode, og sammenligner to samfunn med ulike institusjonelle anordninger, hvor likhet som ide fører til ulike konsekvenser. Likhet som ide fører henimot et demokrati i Amerika med stor sivil frihet, og som kontrast en feilslått revolusjon i Frankrike med alle de negative konsekvenser det har for mulig modernisering der. Videre er hans teoretiske ambisjon å etablere samfunnsvitenskapelige lover på formen ‹gitt A, så B›. Og for å unngå determinisme bruker Tocqueville en ide om et marked for ideer, der noen ideer har større mulighet enn andre til å finne et publikum. Dermed er det ikke gitt hva slags utfall man får historisk sett. Derimot vil lovene gi innsikt i noen sosiale prosesser med utgangspunkt i individers fornuftige valg innenfor noen institusjonelle rammer. Det er disse prosessene Tocqueville analyserte, spesielt i sin andre bok om demokrati i Amerika. Til slutt runder Boudon av med å fremlegge noen egne kriterier for en god teori. Dette syvende kapittelet er kjernen i boken. En god teori for Boudon er en som bygger på metodisk individualisme. Et sosialt fenomen skal forklares med utgangspunkt i individers handlinger basert på deres egen fornuft. Den som analyser fenomenet skal kunne forstå fornuften bak handlingen korrekt, og når det analyseres skal modellen som skapes være en lojal gjengivelse av de virkelige fenomen. Til slutt skal resultatet av analysen kunne vurderes av andre og da gi lik konklusjon, et krav om objektiv gyldighet. Fornuft står sentralt for Boudon som avviser alle andre mulige psykologiske forklaringer der fornuften ikke er involvert. Det er nettopp det at Tocqueville lojalt følger individers fornuft når han forklarer deres handlinger, som gjør at Tocquevilles arbeider og metoder fortsatt er aktuelle i dag.

 

Intervju med forfatter Erlend Erichsen om besettelse

Forfatteren Erlend Erichsen har gitt ut to romaner, ‹Nasjonalsatanisten› og ‹Sol under jorden›. Den siste boken var utgangspunktet for forrige intervju. Erichsen er i ferd med å fullføre arbeidet på sin neste bok, denne boken husker vi bar arbeidstittelen ‹Hölderlinske himlinger›. De tre verkene kan forstås i en sammenheng, og Erichsen avslører underveis at han betegner de tre bøkene besettelses-trilogien. Cafe.no møter Erichsen i foajeen på en kino for å snakke om nettopp besettelse og arbeidet med hans neste bok. Erichsen ønsker seg noe å drikke med eplesmak. Jeg handler, får meg litt kaffe. Vi setter oss ned ved et bord inntil veggen. Erichsen formulerer seg med spisse ord, noen rundt oss lytter.

Hva er besettelse? Forholder besettelsen seg til ens nære og elskede, eller er besettelsen rettet mot en måloppnåelse, f eks det å prestere kunstnerisk?

Mine tre romaner er alle om besettelsen. Du må spørre om det er innenfor det religiøse eller det sekulære? Jeg resonerer nå… Besettelse er å finne noe som er noe annet enn livet selv. Noe som overgår livet. Klisjeen er besettelse som overskridelse, men det handler om noe som overgår livet, men som ikke er religiøst betinget nødvendigvis.

Jeg har skrevet om besettelsen overfor forelskelsen som fenomen. Det andre elementet er å oppnå anerkjennelse. Det kan være fra et menneske eller ved å oppnå et mål. En pedofil kan være besatt, kan føle seg besatt, uten å dyrke noe ondt.  Det handler ikke om å oppnå noe stort i livet. Nei, det er bare en lyst. Det er litt viktig å betrakte idealisme og besettelse. Dersom du blander idealisme og besettelse vil jeg si Baader Meinhof fra Tyskland. De kan være en blanding av idealisme og besettelse.

Min personlige betegnelse på mine tre romaner er besettelses-trilogien. Den første romanen omhandler besettelsen overfor det onde og fremmede som kunstform. Den andre romanen omhandler besettelsen overfor skjønnheten og renheten som filosofiske størrelser. Den tredje romanen (som jeg skriver nå) omhandler besettelsen overfor anerkjennelse og suksess som menneskelig drivkraft.

Jeg har ikke svar på hva besettelse er, derfor skriver jeg om det. Jeg har skrevet tre bøker om det, så jeg er selv besatt av besettelsen. Hva det er kan jeg ikke svare på. Rus kan jo fremskaffe besettelse, men det er for enkelt, det er ikke den besettelsen jeg ser på. Det blir en bagatell, et mindre aspekt.

Du skriver med stort alvor i dine tekster. Hva er det som gjør at du formidler med alvor? Kunne du som Shakespeare ha anvendt komedien for å gi ditt budskap videre?

Det er mye alvor i komedie, og mye komedie i alvor. Det er min største styrke og største svakhet det at jeg benytter meg av alvor, at jeg har et alvorsforhold til min poetikk.

Jeg vil utmatte og skremme mennesker med tekstlig virkning, det er det jeg vil legge på leseren. Folk skal ikke kjede seg når de leser, men de skal lide.

Så lenge du driver alvorlig lenge nok vil det til slutt sprekke, de som leser det vil le. Det har skjedd med folk som har lest mine ting.

Hvor finner du et monument over en komedie, aldri. Selv en statue av Leif Juster vil være alvorstynget. Patina, er det ordet jeg vil bruke, jeg ønsker å skape en patina over det jeg skriver. Tidstynget og tæret er det jeg vil avle frem i litteraturen. Akkurat som en statue som er irret grønn. Jeg ser ingen komedie i det.

Kinoplakatene på veggen her vi er i en kinofoajé er det motsatte av patina, det er døgnflueoppslag.

Jeg tenker på det rent estetiske i de spesifikke plakatene vi ser nå. Jeg blir ikke like rystet som når vi ser frihetsgudinnen. Du kan bare si det rett ut, Erlend Erichsen er stormannsgal. Men jeg har visse tøyler på det.

Min livsglede stammer fra alvorsfølelser. Det er noe jeg liker. Min livsvilje stammer fra alvoret. Min livsglede stammer ikke fra komedier fra TV.

Saken med folk i vår tid er at de har for mye lett, da kan de bli deprimert. Men selvfølgelig kan det bli for mye alvor også.

Om progresjonen, hvor er du i arbeidet med neste bok nå?

Jeg lever med en fiksjonskarakter i meg, og den karakteren skal opplyses til å bli et menneske, ikke min sønn, men et menneske utenfor meg selv som skulle kunne levd. Det er det som er progresjonen min. Men det er mange progresjonsplan. Det andre progresjonsplanet siden sist, er at adjektivforbud i språket, jeg har lært meg å kutte adjektiv selv om det frister. Jeg har lært meg å rense adjektiv fra språket i romanen. Jeg har lært av forlaget at adjektiv ikke er bra. Jeg kan gi deg et eksempel, sist i april hadde jeg skrevet:

‘Det store svarte gamle huset.’

Nå vil den setningen se ut som:

‘Huset reiste seg foran ham.’

Det er en like sterk setning som det store svarte gamle huset. Det er rett og slett en fjerning av adjektiver.

Den tredje progresjonen er det formmessige ved romanen. Det handler om at jeg har brutt opp romanen i en litt mer fragmentert struktur i diskursen, diskurs i betydningen en narrasjon som går fra A til B. Det blir en del av formen.

Når kommer boken?

Ingen anelse. Vi får håpe 2012, det er svaret mitt. Det er alt, det kan bli våren, sommeren, og det kan bli høst.

Letters Slate Cut

Cafe.no samlingen
Letters Slate Cut. Workshop practice and the making of letters
Av David Kindersley og Lida Lopes Cardozo
Lund Humphries London
Tekstbok om å meisle bokstaver i stein, 104 sider med tekst og fotografier, innbundet
Boken er designet av Herbert Spencer, og teksten er satt med Itek Book Face tegnet av David Kindersley
Trykk 1981

Boken åpner med beskrivelse av hvordan man velger ut en steintavle og de forberedelser man må gjøre før man begynner å meisle i steinen. Videre følger detaljer om hvilke type hammere man bruker, verdt å merke seg er bruken av en hammertype laget i tre, der hodet er rundt, mallet på engelsk. Teksten er illustrert med tegninger av verktøy og meislingen av bokstavene, og til slutt noe om dekorasjonen. Den andre delen i boken har fotografier av ulike arbeid, gravsteiner, minnetavler og skilt. Disse eksempeltavlene er alle påført bokstaver tegnet for meisling i stein, eller bokstavene er tilpasset denne oppgaven.

Boken har tre stempel, fra Yarmouth Reference Library, Norfolk County Library og ett med bokstavene YAR: ST, som muligens indikerer plassering av boken der.

Norsk boktrykkalender 1918

Cafe.no samlingen
Norsk boktrykkalender 1918
Kalender og sakprosa, skrevet av redaksjonsmedlemmer
Utgitt av Den typografiske forenings fagkomité
Første bok i en serie

Norsk boktrykkalender 1918 inneholder tekster relatert til setting av tekst, håndtering av farger og trykk av bøker. Formålet var å heve nivået på boktrykkerkunsten i Norge. Innholdsfortegnelsen er på side 144, etter all tekst og før annonser. Først i boken er kalenderen, kalt kalendarium i innholdsfortegnelsen. Kalenderen har kun allmenne merkedager notert ned, ingen relatert til boktrykkerkunsten. Boken inneholder videre informasjon om svenneprøvekravene for tekstsettere og boktrykkere, informasjon om målesystem og oversettelse av tall til romertall etc, samt mye informasjon som nok ikke lenger er relevant annet enn som dokumentasjon på hva som opptok boktrykkerne i Norge på den tiden, 1917, da artiklene ble skrevet. Boken ble finansiert med forhåndssalg og annonser bakerst i utgivelsen. Boken er satt i svært tidsriktig stil, teksttypen er ikke oppgitt i kolofonen.

Norsk boktrykkalender var fra starten av ønsket utgitt hvert år, og ble det med noen svært få unntak tidlig i serien. Cafe.no har en komplett samling utgitte kalendere. Dette eksemplaret fra 1918 inneholder et Ex libris merke fra Hans Poulsen. På merket er det avbildet en ugle sittende på en trykkvalse. Navnet Hans Poulsen er fremstilt som om det nettopp er valset frem av uglen.

Abandon the Old in Tokyo

Cafe.no samlingen
Abandon the Old in Tokyo
Av Yoshihiro Tatsumi
Tegnebok, innbundet, 194 sider
2009, andre opplag, gjenutgivelse av materiale fra 1970
Drawn & Quarterly

En samling korte fortellingen tegnet i manga stil med et handlingsunivers som er direkte og noe sårt. Totalt fem historier: 1. Occupied; 2. Abandon the Old in Tokyo; 3. The Washer; 4. Beloved Monkey; 5. Unpaid; 6. The Hole; 7. Forked Road; 8. Eel. Introduksjon av Koji Suzuki. De siste sidene inneholder et kort intervju med Yoshihiro Tatsumi.

Intervju med Håvard Dyvesveen om EPen Into Foreign Lands

Artist og produsent Håvard Dyvesveen har i 2011 utgitt EPen Into Foreign Lands som distribueres av EMI. Hans musikk blir for tiden spilt på radio, og er tilgjengelig fra Platekompaniet, iTunes, Spotify og Wimp. Dyvesveen holder konserter med eget band og er i ferd med å bygge opp en karriere utenfor de tradisjonelle kanalene. Cafe.no møter Dyvesveen for et intervju om det å være uavhengig og ambisiøs.

Din EP Into Foreign Lands representerer en ny type musikkproduksjon. Du skriver dine egne tekster og du komponerer din egen musikk. Videre produserer du ditt eget materiale, og til slutt promoterer du deg selv som artist. Og resultatet av det er ikke dårligere musikk, men bedre. Du og flere norske artister nå har løftet nivået på norsk musikk gjennom å gå egne veier. Er det et ønske om å stå på egne ben som gjør at du tar et så stort ansvar for din egen produksjon, eller ligger det noe annet bak valget om å være en komplett artist?

—(Tenkepause). Det handler om flere nivå i arbeidet. Det ene handler om å spille inn materialet sitt. Jeg liker både å skrive, og jeg liker å produsere. Det er hver sin del av en helhet. Det å produsere eget materiale, handler om å kunne få til det jeg ønsker uten tidspress. Jeg har ikke noen begrensninger i tid, sammenlignet med om jeg var nødt til å leie studio eller om et plateselskap leide for meg. Jeg er også åpen for det å produsere sammen med noen. Men jeg har vanskelig for å se for meg at jeg vil gi bort hele ansvaret for produksjonen til noen andre. Det handler om at jeg har klare ideer om mye av lydbildet på innspillingen. Jeg ønsker å raffinere min egen sound, som jeg vil ha både på innspilling og fremførelse for publikum.

I forhold til det å gi ut, så vet jeg ikke om jeg kunne tenkt meg en annen løsning. Det som er viktig er å få promotert musikken min. De store selskapene har bedre apparat til å gjøre det. Men det er også mange som er misfornøyd med avtalene de har hatt med selskapene. Det er en frihet i det å ha kontrollen selv.

Det at du har gjort det selv har kanskje garantert at du har fått fullføre produksjonen?

—Ja.

Om EPen. Du skriver om hva jeg antar er et samlivsbrudd i Into Foreign Lands, om det å ta store sprang, om å etablere seg, eller å søke et annet menneske som forstår deg. Tekstene handler om mennesker som er ufullstendige eller ukomplette på en eller annen måte. Hvorfor har du interesse av å formidle dette? Ville det ikke vært enklere å synge om kjærlighet og enkel lykke?

—Det er ikke noe bevisst valg for meg hva jeg skal skrive om før jeg begynner på en låt. Det kommer først noen ord og noen linjer, deretter begynner jeg å skrive en tekst. Så når teksten er ferdig viser det seg at den har tatt en litt annen vending enn jeg ventet når jeg begynte. Det er mer et spontant uttrykk for en slags indre opplevelse.

Er det noe i deg som er ufullstendig?

—Jeg tror på endring, at vi endrer oss. Utvikler oss hele tiden som mennesker. Jeg vet ikke om ufullstendig blir riktig begrep da. Det kan være som om du stadig går inn i et nytt rom. Og hvert rom byr på nye muligheter.

Du snakker ofte om Phil Spector som i sin tid har produsert en hel mengde store stjerner. Han er kjent for å ha skapt ‘en vegg av lyd’ i sine produksjoner gjennom å bygge opp lag på lag med instrumenter og stemmer. Hva er det med Phil Spector som er relevant for en moderne produksjon?

—Han er en av de som har vært med på å skape populærmusikken slik den er i dag. Jeg tror ikke at noen vil plassere femti personer stående som sild i tønne i et studio for å lage en ‘wall of sound’ i dag. Du kan ved å dubbe opp så mange ganger du vil, lage et kompakt lydbilde. Men det er ikke noe poeng å gjøre det bare fordi det er mulig. Into Foreign Lands er den låten med flest spor på. Og det var mer en intuitiv tilnærming, jeg la på et spor og så ble jeg inspirert og tenkte, hva skjer om jeg legger på noe nytt, og så vokste det, det ble fetere og fetere. Det er ikke tilfeldig at dette skjedde en periode jeg hørte på disse eldre produksjonene. Det er altså ikke uten påvirkning. Det er mange produksjoner i pop i dag som er veldig produserte. Og som i tillegg er veldig komprimert i lyden, det vil si at de mest fremtredende elementene ligger likt gjennom hele låten. I tråd med den måten man gjorde det den gangen så har jeg et fyldig lydbilde med en fremtredende vokal.

I din egen produksjon er det tydelig både moderne og eldre produksjonselement. Hva er grunnen til at du har valgt å legge så mye inn i en perfekt analog lyd? Er det fordi vokalen, som har en analog lyd, er så viktig i din produksjon?

—Ja. Det er først og fremst vokalen som får den analoge lyden. Det er veldig mange som er opptatt av å gjenskape den analoge lyden, eller ha mest mulig analogt utstyr. Det er ikke uvanlig. Det kommer nye innstikk (plugin) til programvare for musikkproduksjon som emulerer eldre analogt produksjonsutstyr. Det er tydelig at det er den gamle lyden som appellerer, fordi den ikke er nøytral. Den tilfører noe til musikken som ikke er der allerede. Samtidig er fremførelsen og materialet uansett viktigst. Om ikke fremførelsen er bra, spiller det ingen rolle hvor fett utstyret er. Det er imidlertid slik at den gode lyden kan inspirere arbeidet ditt. Den kan være med på å skape god stemning rundt produksjonen. For eksempel merker jeg at den nye Retro 176 kompressoren min påvirker hva jeg gjør med stemmen, når jeg spiller inn igjennom den. Jeg er mest opptatt av vokalen, men alle instrumentene har godt av å få litt farge.

Jeg tenkte å få deg til å fortelle litt om det å være ambisiøs. Du har tross alt brukt flere år på å arbeide frem en egen lyd, slik som forfattere bruker flere år på sin første bok. Og du har valgt å bruke engelsk som ditt kunstneriske språk. Ligger det en kompromissløshet i dette, og kanskje et ønske om å lage musikk i direkte dialog med den musikken du selv hører på?

—Grunnet til at jeg synger på engelsk er at det låter finere. Det er også lettere å uttrykke seg, eller omvendt det er vanskeligere å skrive noe på norsk. Det er andre språk også som låter fint, fransk låter fint, tysk låter ikke like fint. Men jeg tenker også at om du ikke har en musikk som ikke har en bred appell, så er det ikke så lett å livnære seg av musikken i Norge. Derfor er det fint å ha et større marked, folk i andre land kan forstå tekstene når de fremføres på engelsk. Det er i hvert fall hva jeg tror er grunnen til at jeg synger på engelsk. Den vokale tilnærmingen som jeg har, crooner, ville fort bli en smørsanger, om jeg valgte samme tilnærming på norsk, uten at jeg har forsøkt det. Jeg burde egentlig prøve det, ta en låt på norsk og croone. Kanskje prøve med en låt fra deLillos. (Håvard synger: Når du en gang kommer …). Kanskje jeg burde gå over til å synge på norsk? Jeg svarte kanskje ikke på dette med direkte dialog, men jeg får tenke mer på det.

Hvilke artister lytter du til selv, artister som betyr noe for deg?

—Det som inspirerte meg tidlig når jeg ble interessert i musikk, som fikk meg til å spille og skrive låter, var at jeg oppdaget de gamle platene til Pink Floyd. Det er en helt spesiell stemning i de som jeg ikke kan beskrive. Jeg tror ikke det er så lett å høre en tydelig inspirasjon i musikken min, en referanse. Men stemningen er noe jeg gjerne vil kunne oppnå.  Jeg liker også mange country og crooner artister, som Lee Hazlewood. Johnny Cash, Roy Orbison. Og nålevende Richard Hawley. Men det er sjelden at jeg henger meg nok opp i en artist til at jeg kjøper alle platene. Det kan hende at jeg liker en eller to låter. For eksempel liker jeg, You’ve Lost That Lovin’ Feelin’ fra The Righteous Brothers , som man like godt kan si er en Phil Spector låt.

I Norge er man ofte glad i svensk, engelsk og amerikansk musikk. Forstår radioer at norske artister lager god musikk, eller er det kun nettbrukere som har fått med seg denne endringen?

—Jeg hører svært lite på radio selv. Jeg har hørt at man klager på at det spilles lite norsk musikk på P1, men jeg har ingen oversikt.

Hva jobber du med nå og hva vil du gjøre fremover?

—Jeg skriver materiale hele tiden, fortløpende. Og jeg har en del ferdig skrevet allerede som jeg holder på å spille inn. Jeg kommer til å fortsette med å holde konserter, utover våren også. Jeg studerer nå, og når jeg er ferdig etter våren, vil jeg trappe opp konsertvirksomheten, og det vil komme flere utgivelser, og oftere. Det at jeg nå kan gi ut en låt, eller bare noen få låter digitalt gjør at det er lettere for meg å gi ut musikken min oftere. Jeg ser for meg en slags direkte kanal fra prosjektstudioet mitt via nettverket til iTunes. ‘The World Wide Web’.

Kvaliteter; om tegneboken Dylan Dog


‘The Dylan Dog Case Files’ av Tiziano Sclavi, utgitt 2009 hos Dark Horse Books.

Dylan Dog, av Tiziano Sclavi har en enkel forteller-ramme. Først et mord med tilknytning til et overnaturlig fenomen. Så en vakker kvinne. Deretter til Dylan Dog som etterforsker mareritt. Han har en venn, Felix, som ligner på Groucho Marx. Dylan Dog tar saken alvorlig og ser med en gang at saken er tilknyttet et overnaturlig fenomen, noe som ikke kan forklares med naturvitenskap. På slutten av fortellingene løser Dylan Dog mysteriet på en tilfredsstillende måte, uten at alle spørsmål får et svar. En enkel formel, den varieres noe i hver historie. Like fullt er fortellingene om Dylan Dog overraskende frie og spenningsfylte nok til at det er utenkelig ikke å lese ut historien. Tjue sider av Dylan Dog er ikke nok, kun litt over hundre sider og en konklusjon blir nødvendig. Det er kvalitet. Det er tegneserie. Det er lavkultur. Det har lav status.

Ulike kvalitetskriterier dukker opp når anmeldere og debattanter diskuterer kunst og kultur, ikke minst når det diskuteres tegneserier. For film og musikk har terningkastet blitt viktig. Også publikumstall på kino og konserter eller antall salg i butikk trekkes frem som mulige mål på verk og utøvere. Disse kriteriene har flere utfordringer når de brukes som mål på kvalitet. Terningkastene varierer mye mellom anmelderne, spesielt lavt blir det når anmelderne vanligvis ikke er tilhengere av type verk eller type sjanger som vurderes. Videre har noen filmer og plater kjente artister, som anmelderne har et nært forhold til uavhengig av verket, det kan trekke opp vurderingen. Dette blir et mer betydelig problem når publikum er involvert, når filmer vises på kino eller musikk spilles på konserter, eller det er salg i butikk. Mange artister har et eksisterende publikum som kanskje allerede liker sjangeren, eller allerede liker artisten. Kvalitetskriteriene kan fort bli et mål på eksistenslengde og eksistens av tidligere suksess, eventuelt fravære av noe slikt. Et videre kvalitetsmål har vært om det er lavkultur eller høykultur.

Det har vært sagt om noen tegneserier at den og den er den eneste tegneserien verdt å lese. Eller, denne, en helt annen fortelling, er den beste tegneserien noensinne. I realiteten vurderes da som regel ikke verket opp mot andre tegneserier, slik man gjør når man kaster terningkast; en sekser for blant de beste, en ener for blant de verste, da gitt at man sammenligner vin med annen vin, film med annen film, bøker med andre bøker. Tegneserier sammenlignes ofte med andre type verk. Det er lavkulturen tegneserier i seg selv, som holdes opp mot en bok, en film, et teaterstykke, med andre ord høyere kultur—målt i status. Det lave når aldri opp mot dette av høyere status, påstås det. Selv Umberto Eco gjør en sammenligning på tvers av verkstype i sitt utsagn om Dylan Dog. I følge flere kilder, inkludert utgiveren Bonelli Comics, har Umberto Eco uttalt i et intervju: ‘Jeg kan lese Bibelen, Homer eller Dylan Dog dager til ende uten å oppleve kjedsommelighet’.

Det er et flott utsagn om Dylan Dog. Samtidig er det ikke et rent kvalitetsmål av Dylan Dog som tegneserie. Poenget er nok at Dylan Dog er verdt å lese, også for en professor i språk. Umberto Eco låner tegneserien noe av sin status gjennom utsagnet, han gir sin velsignelse. Denne sakrale handlingen er ment å løfte Dylan Dog opp fra lavstatusen, der den kun kan plasseres på en skala som lavere enn andre verk. Umberto Eco ønsker nok å vurdere underholdningsverdien i verkene, som noe separat fra kulturformen. Det er samtidig selvmotsigende, både å sammenligne på denne måten, og samtidig vurdere det som likeverdig. Like fullt er det kanskje nødvendig å si at en tegneserie kan sammenlignes med andre verk for å si at det er kultur. Ønsker man å vurdere tegneseriens kvaliteter, må man nok likevel holde innholdet opp mot andre like verk.

Dylan Dog er ikke verdens beste tegneserie. Teknisk er tegningene langt tilbake fra en hel mengde amerikansk tegneseriesøppel, eks alt av Richard Corben. Samtidig er noen fortellinger svært sofistikerte, det brukes mørke og lyse partier slik man gjør i de beste animeserier eller grafiske romaner. Personer plasseres i rommet der en samtale foregår, ved å legge inn motsatte kontraster i ulike bilder av personene som deltar. Dylan er sort mot hvit, samtalepartner er hvit mot sort. Spenning bygges opp i lyse partier når det er ønskelig, dramaet trekkes opp i mørket. Det gis akkurat nok informasjon visuelt til at man kan tenke seg resten av bildet. I fortellingen ‘Dawn of the Living Dead’ tegnet av Angelo Stano, som åpner samlingen ‘The Dylan Dog Case Files’, er mange tegninger antageligvis basert på fotografier. En lettkledd vakker kvinne jages av en zombie, og handlingen og spenningen er med en gang drevet at blikkets jag over hver ramme. Tegneren behersker fortellingen av Tiziano Sclavi slik en Will Eisner behersker sin ‘Spirit’. Med kontroll og kunstnerisk innsikt møter vi konseptet levende døde, død, og detektiv.

Som populærkultur er fenomenet Dylan Dog spennende. Dylan Dog har aner langt tilbake, hans familie er av yrke utryddere av overnaturlige fenomen, en religiøs oppgave. Fortellingenes moral er at å leve etter døden er en synd som fører til evig fortapelse, kun utvalgte får evig liv. Dylan Dog har en assistent Felix, som imiterer Groucho Marx i utseende med bart og hatt, og i uttale med korte tullete replikker. Blandingen av kjente element som religion, zombier, og stumfilm er overraskende.

I Italia trenger man å flykte fra hverdagen og sin religion. Jeg kan forstå at Dylan Dog har et publikum der, og serien er utgitt i en enorm mengde nummer. Her i Norge er Dylan Dog utgitt i knappe fem nummer i 1991. Det er helt forståelig at det ikke ble fler, når man ser omslagene fra Hjemmet Mortensen. Dylan Dog er redusert fra verk til billig reklame for tannpasta. Det samme kan sies om Dylan Dog i Danmark, også der kun fem nummer, også der er omslagene neddynget av svak grafikk. Den amerikanske utgiveren ‘Dark Horse Books’ har tatt seg bry med å anvende dyktige bokstavtegnere og omslagstegnere for både enkeltutgivelsene og mykbokversjonen av Dylan Dog. Det fremstår som respektfullt og innbydende. Det er i tråd med kvaliteten i fortellingene. Noe mange ikke forstår, er at tegneserier er mer enn én kunst, det er kalligrafi og bokstavtegning, tegning, og skriveferdigheter i ett produkt. Det har nok aldri Hjemmet Mortensen forstått.

Jeg kan godt kaste terninger om Dylan Dog, men resultatet blir som jeg har antydet like tilfeldig som i Las Vegas. Derfor vil jeg heller oppsummere med å si at å sammenligne lavkultur med høykultur, isolert sett kun fører til en vurdering av statusforskjeller. Skal man vurdere kvalitet, er det bedre å sammenligne verk med andre like verk. Som tegneseriefigurer er Dylan Dog og hans venn Felix enkle karakterer. Tegningene varierer i kvalitet fra følelsesstyrt til nesten platt. Likevel er hver historie av Sclavi verdt å lese. Dylan Dog kommer neppe til å vinne priser, fordi det mangler ekstreme element, men tegneboken fortjener flere lesere enn den har i Norge. Ikke minst fordi den tar det lavkulturelle i zombiehistorier, med største alvor.

Anmerkninger:
Dylan Dog er utgitt som spill på Amiga plattformen. Dylan Dog: The Murderers, 1992; og Dylan Dog: Through the Looking Glass, 1993; begge utgivelsene hos den italienske utvikleren Simulmondo. Dylan Dog er også filmatisert ved et par anledninger. Først som Dellamorte Dellamore av Michele Soavi i 1994; nå sist som Dylan Dog: Dead of Night av Kevin Munroe innspilt 2010. Dead of Night har så vidt jeg vet ikke noen norsk distributør. En helt vanlig problemstilling for de aller fleste filmer.

Takk til min venn Domenico Di Maio, for å sende meg i retning av Dylan Dog.

Into Foreign Lands EP

Cafe.no samlingen
Into Foreign Lands EP
Av Håvard Dyvesveen
CD, fire spor, pappjakke
2011
Visjonwiruz, distribusjon av EMI.
Materialet er også utgitt digitalt.

Populærkulturell verdensmusikk av Håvard Dyvesveen. Totalt seks låter, fire på CD og to for digital nedlasting. Alle sanger er komponert og fremført av artisten. Spor: 1 Into Foreign Lands; 2 You’ve Come A Long Way; 3 Form A Band; 4 Unfold Me. Håvard Dyvesveen tilhører den nye generasjonen produserende artister som bruker lydbildet som et element i fremførelsen av materialet.

Håvard Dyvesveen holder jevnlig konserter med eget band.