Forfatteren Erlend Erichsen har gitt ut to romaner, ‹Nasjonalsatanisten› og ‹Sol under jorden›. Den siste boken var utgangspunktet for forrige intervju. Erichsen er i ferd med å fullføre arbeidet på sin neste bok, denne boken husker vi bar arbeidstittelen ‹Hölderlinske himlinger›. De tre verkene kan forstås i en sammenheng, og Erichsen avslører underveis at han betegner de tre bøkene besettelses-trilogien. Cafe.no møter Erichsen i foajeen på en kino for å snakke om nettopp besettelse og arbeidet med hans neste bok. Erichsen ønsker seg noe å drikke med eplesmak. Jeg handler, får meg litt kaffe. Vi setter oss ned ved et bord inntil veggen. Erichsen formulerer seg med spisse ord, noen rundt oss lytter.

Hva er besettelse? Forholder besettelsen seg til ens nære og elskede, eller er besettelsen rettet mot en måloppnåelse, f eks det å prestere kunstnerisk?

Mine tre romaner er alle om besettelsen. Du må spørre om det er innenfor det religiøse eller det sekulære? Jeg resonerer nå… Besettelse er å finne noe som er noe annet enn livet selv. Noe som overgår livet. Klisjeen er besettelse som overskridelse, men det handler om noe som overgår livet, men som ikke er religiøst betinget nødvendigvis.

Jeg har skrevet om besettelsen overfor forelskelsen som fenomen. Det andre elementet er å oppnå anerkjennelse. Det kan være fra et menneske eller ved å oppnå et mål. En pedofil kan være besatt, kan føle seg besatt, uten å dyrke noe ondt.  Det handler ikke om å oppnå noe stort i livet. Nei, det er bare en lyst. Det er litt viktig å betrakte idealisme og besettelse. Dersom du blander idealisme og besettelse vil jeg si Baader Meinhof fra Tyskland. De kan være en blanding av idealisme og besettelse.

Min personlige betegnelse på mine tre romaner er besettelses-trilogien. Den første romanen omhandler besettelsen overfor det onde og fremmede som kunstform. Den andre romanen omhandler besettelsen overfor skjønnheten og renheten som filosofiske størrelser. Den tredje romanen (som jeg skriver nå) omhandler besettelsen overfor anerkjennelse og suksess som menneskelig drivkraft.

Jeg har ikke svar på hva besettelse er, derfor skriver jeg om det. Jeg har skrevet tre bøker om det, så jeg er selv besatt av besettelsen. Hva det er kan jeg ikke svare på. Rus kan jo fremskaffe besettelse, men det er for enkelt, det er ikke den besettelsen jeg ser på. Det blir en bagatell, et mindre aspekt.

Du skriver med stort alvor i dine tekster. Hva er det som gjør at du formidler med alvor? Kunne du som Shakespeare ha anvendt komedien for å gi ditt budskap videre?

Det er mye alvor i komedie, og mye komedie i alvor. Det er min største styrke og største svakhet det at jeg benytter meg av alvor, at jeg har et alvorsforhold til min poetikk.

Jeg vil utmatte og skremme mennesker med tekstlig virkning, det er det jeg vil legge på leseren. Folk skal ikke kjede seg når de leser, men de skal lide.

Så lenge du driver alvorlig lenge nok vil det til slutt sprekke, de som leser det vil le. Det har skjedd med folk som har lest mine ting.

Hvor finner du et monument over en komedie, aldri. Selv en statue av Leif Juster vil være alvorstynget. Patina, er det ordet jeg vil bruke, jeg ønsker å skape en patina over det jeg skriver. Tidstynget og tæret er det jeg vil avle frem i litteraturen. Akkurat som en statue som er irret grønn. Jeg ser ingen komedie i det.

Kinoplakatene på veggen her vi er i en kinofoajé er det motsatte av patina, det er døgnflueoppslag.

Jeg tenker på det rent estetiske i de spesifikke plakatene vi ser nå. Jeg blir ikke like rystet som når vi ser frihetsgudinnen. Du kan bare si det rett ut, Erlend Erichsen er stormannsgal. Men jeg har visse tøyler på det.

Min livsglede stammer fra alvorsfølelser. Det er noe jeg liker. Min livsvilje stammer fra alvoret. Min livsglede stammer ikke fra komedier fra TV.

Saken med folk i vår tid er at de har for mye lett, da kan de bli deprimert. Men selvfølgelig kan det bli for mye alvor også.

Om progresjonen, hvor er du i arbeidet med neste bok nå?

Jeg lever med en fiksjonskarakter i meg, og den karakteren skal opplyses til å bli et menneske, ikke min sønn, men et menneske utenfor meg selv som skulle kunne levd. Det er det som er progresjonen min. Men det er mange progresjonsplan. Det andre progresjonsplanet siden sist, er at adjektivforbud i språket, jeg har lært meg å kutte adjektiv selv om det frister. Jeg har lært meg å rense adjektiv fra språket i romanen. Jeg har lært av forlaget at adjektiv ikke er bra. Jeg kan gi deg et eksempel, sist i april hadde jeg skrevet:

‘Det store svarte gamle huset.’

Nå vil den setningen se ut som:

‘Huset reiste seg foran ham.’

Det er en like sterk setning som det store svarte gamle huset. Det er rett og slett en fjerning av adjektiver.

Den tredje progresjonen er det formmessige ved romanen. Det handler om at jeg har brutt opp romanen i en litt mer fragmentert struktur i diskursen, diskurs i betydningen en narrasjon som går fra A til B. Det blir en del av formen.

Når kommer boken?

Ingen anelse. Vi får håpe 2012, det er svaret mitt. Det er alt, det kan bli våren, sommeren, og det kan bli høst.

Artist og produsent Håvard Dyvesveen har i 2011 utgitt EPen Into Foreign Lands som distribueres av EMI. Hans musikk blir for tiden spilt på radio, og er tilgjengelig fra Platekompaniet, iTunes, Spotify og Wimp. Dyvesveen holder konserter med eget band og er i ferd med å bygge opp en karriere utenfor de tradisjonelle kanalene. Cafe.no møter Dyvesveen for et intervju om det å være uavhengig og ambisiøs.

Din EP Into Foreign Lands representerer en ny type musikkproduksjon. Du skriver dine egne tekster og du komponerer din egen musikk. Videre produserer du ditt eget materiale, og til slutt promoterer du deg selv som artist. Og resultatet av det er ikke dårligere musikk, men bedre. Du og flere norske artister nå har løftet nivået på norsk musikk gjennom å gå egne veier. Er det et ønske om å stå på egne ben som gjør at du tar et så stort ansvar for din egen produksjon, eller ligger det noe annet bak valget om å være en komplett artist?

—(Tenkepause). Det handler om flere nivå i arbeidet. Det ene handler om å spille inn materialet sitt. Jeg liker både å skrive, og jeg liker å produsere. Det er hver sin del av en helhet. Det å produsere eget materiale, handler om å kunne få til det jeg ønsker uten tidspress. Jeg har ikke noen begrensninger i tid, sammenlignet med om jeg var nødt til å leie studio eller om et plateselskap leide for meg. Jeg er også åpen for det å produsere sammen med noen. Men jeg har vanskelig for å se for meg at jeg vil gi bort hele ansvaret for produksjonen til noen andre. Det handler om at jeg har klare ideer om mye av lydbildet på innspillingen. Jeg ønsker å raffinere min egen sound, som jeg vil ha både på innspilling og fremførelse for publikum.

I forhold til det å gi ut, så vet jeg ikke om jeg kunne tenkt meg en annen løsning. Det som er viktig er å få promotert musikken min. De store selskapene har bedre apparat til å gjøre det. Men det er også mange som er misfornøyd med avtalene de har hatt med selskapene. Det er en frihet i det å ha kontrollen selv.

Det at du har gjort det selv har kanskje garantert at du har fått fullføre produksjonen?

—Ja.

Om EPen. Du skriver om hva jeg antar er et samlivsbrudd i Into Foreign Lands, om det å ta store sprang, om å etablere seg, eller å søke et annet menneske som forstår deg. Tekstene handler om mennesker som er ufullstendige eller ukomplette på en eller annen måte. Hvorfor har du interesse av å formidle dette? Ville det ikke vært enklere å synge om kjærlighet og enkel lykke?

—Det er ikke noe bevisst valg for meg hva jeg skal skrive om før jeg begynner på en låt. Det kommer først noen ord og noen linjer, deretter begynner jeg å skrive en tekst. Så når teksten er ferdig viser det seg at den har tatt en litt annen vending enn jeg ventet når jeg begynte. Det er mer et spontant uttrykk for en slags indre opplevelse.

Er det noe i deg som er ufullstendig?

—Jeg tror på endring, at vi endrer oss. Utvikler oss hele tiden som mennesker. Jeg vet ikke om ufullstendig blir riktig begrep da. Det kan være som om du stadig går inn i et nytt rom. Og hvert rom byr på nye muligheter.

Du snakker ofte om Phil Spector som i sin tid har produsert en hel mengde store stjerner. Han er kjent for å ha skapt ‘en vegg av lyd’ i sine produksjoner gjennom å bygge opp lag på lag med instrumenter og stemmer. Hva er det med Phil Spector som er relevant for en moderne produksjon?

—Han er en av de som har vært med på å skape populærmusikken slik den er i dag. Jeg tror ikke at noen vil plassere femti personer stående som sild i tønne i et studio for å lage en ‘wall of sound’ i dag. Du kan ved å dubbe opp så mange ganger du vil, lage et kompakt lydbilde. Men det er ikke noe poeng å gjøre det bare fordi det er mulig. Into Foreign Lands er den låten med flest spor på. Og det var mer en intuitiv tilnærming, jeg la på et spor og så ble jeg inspirert og tenkte, hva skjer om jeg legger på noe nytt, og så vokste det, det ble fetere og fetere. Det er ikke tilfeldig at dette skjedde en periode jeg hørte på disse eldre produksjonene. Det er altså ikke uten påvirkning. Det er mange produksjoner i pop i dag som er veldig produserte. Og som i tillegg er veldig komprimert i lyden, det vil si at de mest fremtredende elementene ligger likt gjennom hele låten. I tråd med den måten man gjorde det den gangen så har jeg et fyldig lydbilde med en fremtredende vokal.

I din egen produksjon er det tydelig både moderne og eldre produksjonselement. Hva er grunnen til at du har valgt å legge så mye inn i en perfekt analog lyd? Er det fordi vokalen, som har en analog lyd, er så viktig i din produksjon?

—Ja. Det er først og fremst vokalen som får den analoge lyden. Det er veldig mange som er opptatt av å gjenskape den analoge lyden, eller ha mest mulig analogt utstyr. Det er ikke uvanlig. Det kommer nye innstikk (plugin) til programvare for musikkproduksjon som emulerer eldre analogt produksjonsutstyr. Det er tydelig at det er den gamle lyden som appellerer, fordi den ikke er nøytral. Den tilfører noe til musikken som ikke er der allerede. Samtidig er fremførelsen og materialet uansett viktigst. Om ikke fremførelsen er bra, spiller det ingen rolle hvor fett utstyret er. Det er imidlertid slik at den gode lyden kan inspirere arbeidet ditt. Den kan være med på å skape god stemning rundt produksjonen. For eksempel merker jeg at den nye Retro 176 kompressoren min påvirker hva jeg gjør med stemmen, når jeg spiller inn igjennom den. Jeg er mest opptatt av vokalen, men alle instrumentene har godt av å få litt farge.

Jeg tenkte å få deg til å fortelle litt om det å være ambisiøs. Du har tross alt brukt flere år på å arbeide frem en egen lyd, slik som forfattere bruker flere år på sin første bok. Og du har valgt å bruke engelsk som ditt kunstneriske språk. Ligger det en kompromissløshet i dette, og kanskje et ønske om å lage musikk i direkte dialog med den musikken du selv hører på?

—Grunnet til at jeg synger på engelsk er at det låter finere. Det er også lettere å uttrykke seg, eller omvendt det er vanskeligere å skrive noe på norsk. Det er andre språk også som låter fint, fransk låter fint, tysk låter ikke like fint. Men jeg tenker også at om du ikke har en musikk som ikke har en bred appell, så er det ikke så lett å livnære seg av musikken i Norge. Derfor er det fint å ha et større marked, folk i andre land kan forstå tekstene når de fremføres på engelsk. Det er i hvert fall hva jeg tror er grunnen til at jeg synger på engelsk. Den vokale tilnærmingen som jeg har, crooner, ville fort bli en smørsanger, om jeg valgte samme tilnærming på norsk, uten at jeg har forsøkt det. Jeg burde egentlig prøve det, ta en låt på norsk og croone. Kanskje prøve med en låt fra deLillos. (Håvard synger: Når du en gang kommer …). Kanskje jeg burde gå over til å synge på norsk? Jeg svarte kanskje ikke på dette med direkte dialog, men jeg får tenke mer på det.

Hvilke artister lytter du til selv, artister som betyr noe for deg?

—Det som inspirerte meg tidlig når jeg ble interessert i musikk, som fikk meg til å spille og skrive låter, var at jeg oppdaget de gamle platene til Pink Floyd. Det er en helt spesiell stemning i de som jeg ikke kan beskrive. Jeg tror ikke det er så lett å høre en tydelig inspirasjon i musikken min, en referanse. Men stemningen er noe jeg gjerne vil kunne oppnå.  Jeg liker også mange country og crooner artister, som Lee Hazlewood. Johnny Cash, Roy Orbison. Og nålevende Richard Hawley. Men det er sjelden at jeg henger meg nok opp i en artist til at jeg kjøper alle platene. Det kan hende at jeg liker en eller to låter. For eksempel liker jeg, You’ve Lost That Lovin’ Feelin’ fra The Righteous Brothers , som man like godt kan si er en Phil Spector låt.

I Norge er man ofte glad i svensk, engelsk og amerikansk musikk. Forstår radioer at norske artister lager god musikk, eller er det kun nettbrukere som har fått med seg denne endringen?

—Jeg hører svært lite på radio selv. Jeg har hørt at man klager på at det spilles lite norsk musikk på P1, men jeg har ingen oversikt.

Hva jobber du med nå og hva vil du gjøre fremover?

—Jeg skriver materiale hele tiden, fortløpende. Og jeg har en del ferdig skrevet allerede som jeg holder på å spille inn. Jeg kommer til å fortsette med å holde konserter, utover våren også. Jeg studerer nå, og når jeg er ferdig etter våren, vil jeg trappe opp konsertvirksomheten, og det vil komme flere utgivelser, og oftere. Det at jeg nå kan gi ut en låt, eller bare noen få låter digitalt gjør at det er lettere for meg å gi ut musikken min oftere. Jeg ser for meg en slags direkte kanal fra prosjektstudioet mitt via nettverket til iTunes. ‘The World Wide Web’.