Forfatteren Erlend Erichsen har gitt ut to romaner, ‹Nasjonalsatanisten› og ‹Sol under jorden›. Den siste boken var utgangspunktet for forrige intervju. Erichsen er i ferd med å fullføre arbeidet på sin neste bok, denne boken husker vi bar arbeidstittelen ‹Hölderlinske himlinger›. De tre verkene kan forstås i en sammenheng, og Erichsen avslører underveis at han betegner de tre bøkene besettelses-trilogien. Cafe.no møter Erichsen i foajeen på en kino for å snakke om nettopp besettelse og arbeidet med hans neste bok. Erichsen ønsker seg noe å drikke med eplesmak. Jeg handler, får meg litt kaffe. Vi setter oss ned ved et bord inntil veggen. Erichsen formulerer seg med spisse ord, noen rundt oss lytter.

Hva er besettelse? Forholder besettelsen seg til ens nære og elskede, eller er besettelsen rettet mot en måloppnåelse, f eks det å prestere kunstnerisk?

Mine tre romaner er alle om besettelsen. Du må spørre om det er innenfor det religiøse eller det sekulære? Jeg resonerer nå… Besettelse er å finne noe som er noe annet enn livet selv. Noe som overgår livet. Klisjeen er besettelse som overskridelse, men det handler om noe som overgår livet, men som ikke er religiøst betinget nødvendigvis.

Jeg har skrevet om besettelsen overfor forelskelsen som fenomen. Det andre elementet er å oppnå anerkjennelse. Det kan være fra et menneske eller ved å oppnå et mål. En pedofil kan være besatt, kan føle seg besatt, uten å dyrke noe ondt.  Det handler ikke om å oppnå noe stort i livet. Nei, det er bare en lyst. Det er litt viktig å betrakte idealisme og besettelse. Dersom du blander idealisme og besettelse vil jeg si Baader Meinhof fra Tyskland. De kan være en blanding av idealisme og besettelse.

Min personlige betegnelse på mine tre romaner er besettelses-trilogien. Den første romanen omhandler besettelsen overfor det onde og fremmede som kunstform. Den andre romanen omhandler besettelsen overfor skjønnheten og renheten som filosofiske størrelser. Den tredje romanen (som jeg skriver nå) omhandler besettelsen overfor anerkjennelse og suksess som menneskelig drivkraft.

Jeg har ikke svar på hva besettelse er, derfor skriver jeg om det. Jeg har skrevet tre bøker om det, så jeg er selv besatt av besettelsen. Hva det er kan jeg ikke svare på. Rus kan jo fremskaffe besettelse, men det er for enkelt, det er ikke den besettelsen jeg ser på. Det blir en bagatell, et mindre aspekt.

Du skriver med stort alvor i dine tekster. Hva er det som gjør at du formidler med alvor? Kunne du som Shakespeare ha anvendt komedien for å gi ditt budskap videre?

Det er mye alvor i komedie, og mye komedie i alvor. Det er min største styrke og største svakhet det at jeg benytter meg av alvor, at jeg har et alvorsforhold til min poetikk.

Jeg vil utmatte og skremme mennesker med tekstlig virkning, det er det jeg vil legge på leseren. Folk skal ikke kjede seg når de leser, men de skal lide.

Så lenge du driver alvorlig lenge nok vil det til slutt sprekke, de som leser det vil le. Det har skjedd med folk som har lest mine ting.

Hvor finner du et monument over en komedie, aldri. Selv en statue av Leif Juster vil være alvorstynget. Patina, er det ordet jeg vil bruke, jeg ønsker å skape en patina over det jeg skriver. Tidstynget og tæret er det jeg vil avle frem i litteraturen. Akkurat som en statue som er irret grønn. Jeg ser ingen komedie i det.

Kinoplakatene på veggen her vi er i en kinofoajé er det motsatte av patina, det er døgnflueoppslag.

Jeg tenker på det rent estetiske i de spesifikke plakatene vi ser nå. Jeg blir ikke like rystet som når vi ser frihetsgudinnen. Du kan bare si det rett ut, Erlend Erichsen er stormannsgal. Men jeg har visse tøyler på det.

Min livsglede stammer fra alvorsfølelser. Det er noe jeg liker. Min livsvilje stammer fra alvoret. Min livsglede stammer ikke fra komedier fra TV.

Saken med folk i vår tid er at de har for mye lett, da kan de bli deprimert. Men selvfølgelig kan det bli for mye alvor også.

Om progresjonen, hvor er du i arbeidet med neste bok nå?

Jeg lever med en fiksjonskarakter i meg, og den karakteren skal opplyses til å bli et menneske, ikke min sønn, men et menneske utenfor meg selv som skulle kunne levd. Det er det som er progresjonen min. Men det er mange progresjonsplan. Det andre progresjonsplanet siden sist, er at adjektivforbud i språket, jeg har lært meg å kutte adjektiv selv om det frister. Jeg har lært meg å rense adjektiv fra språket i romanen. Jeg har lært av forlaget at adjektiv ikke er bra. Jeg kan gi deg et eksempel, sist i april hadde jeg skrevet:

‘Det store svarte gamle huset.’

Nå vil den setningen se ut som:

‘Huset reiste seg foran ham.’

Det er en like sterk setning som det store svarte gamle huset. Det er rett og slett en fjerning av adjektiver.

Den tredje progresjonen er det formmessige ved romanen. Det handler om at jeg har brutt opp romanen i en litt mer fragmentert struktur i diskursen, diskurs i betydningen en narrasjon som går fra A til B. Det blir en del av formen.

Når kommer boken?

Ingen anelse. Vi får håpe 2012, det er svaret mitt. Det er alt, det kan bli våren, sommeren, og det kan bli høst.