‘The Dylan Dog Case Files’ av Tiziano Sclavi, utgitt 2009 hos Dark Horse Books.

Dylan Dog, av Tiziano Sclavi har en enkel forteller-ramme. Først et mord med tilknytning til et overnaturlig fenomen. Så en vakker kvinne. Deretter til Dylan Dog som etterforsker mareritt. Han har en venn, Felix, som ligner på Groucho Marx. Dylan Dog tar saken alvorlig og ser med en gang at saken er tilknyttet et overnaturlig fenomen, noe som ikke kan forklares med naturvitenskap. På slutten av fortellingene løser Dylan Dog mysteriet på en tilfredsstillende måte, uten at alle spørsmål får et svar. En enkel formel, den varieres noe i hver historie. Like fullt er fortellingene om Dylan Dog overraskende frie og spenningsfylte nok til at det er utenkelig ikke å lese ut historien. Tjue sider av Dylan Dog er ikke nok, kun litt over hundre sider og en konklusjon blir nødvendig. Det er kvalitet. Det er tegneserie. Det er lavkultur. Det har lav status.

Ulike kvalitetskriterier dukker opp når anmeldere og debattanter diskuterer kunst og kultur, ikke minst når det diskuteres tegneserier. For film og musikk har terningkastet blitt viktig. Også publikumstall på kino og konserter eller antall salg i butikk trekkes frem som mulige mål på verk og utøvere. Disse kriteriene har flere utfordringer når de brukes som mål på kvalitet. Terningkastene varierer mye mellom anmelderne, spesielt lavt blir det når anmelderne vanligvis ikke er tilhengere av type verk eller type sjanger som vurderes. Videre har noen filmer og plater kjente artister, som anmelderne har et nært forhold til uavhengig av verket, det kan trekke opp vurderingen. Dette blir et mer betydelig problem når publikum er involvert, når filmer vises på kino eller musikk spilles på konserter, eller det er salg i butikk. Mange artister har et eksisterende publikum som kanskje allerede liker sjangeren, eller allerede liker artisten. Kvalitetskriteriene kan fort bli et mål på eksistenslengde og eksistens av tidligere suksess, eventuelt fravære av noe slikt. Et videre kvalitetsmål har vært om det er lavkultur eller høykultur.

Det har vært sagt om noen tegneserier at den og den er den eneste tegneserien verdt å lese. Eller, denne, en helt annen fortelling, er den beste tegneserien noensinne. I realiteten vurderes da som regel ikke verket opp mot andre tegneserier, slik man gjør når man kaster terningkast; en sekser for blant de beste, en ener for blant de verste, da gitt at man sammenligner vin med annen vin, film med annen film, bøker med andre bøker. Tegneserier sammenlignes ofte med andre type verk. Det er lavkulturen tegneserier i seg selv, som holdes opp mot en bok, en film, et teaterstykke, med andre ord høyere kultur—målt i status. Det lave når aldri opp mot dette av høyere status, påstås det. Selv Umberto Eco gjør en sammenligning på tvers av verkstype i sitt utsagn om Dylan Dog. I følge flere kilder, inkludert utgiveren Bonelli Comics, har Umberto Eco uttalt i et intervju: ‘Jeg kan lese Bibelen, Homer eller Dylan Dog dager til ende uten å oppleve kjedsommelighet’.

Det er et flott utsagn om Dylan Dog. Samtidig er det ikke et rent kvalitetsmål av Dylan Dog som tegneserie. Poenget er nok at Dylan Dog er verdt å lese, også for en professor i språk. Umberto Eco låner tegneserien noe av sin status gjennom utsagnet, han gir sin velsignelse. Denne sakrale handlingen er ment å løfte Dylan Dog opp fra lavstatusen, der den kun kan plasseres på en skala som lavere enn andre verk. Umberto Eco ønsker nok å vurdere underholdningsverdien i verkene, som noe separat fra kulturformen. Det er samtidig selvmotsigende, både å sammenligne på denne måten, og samtidig vurdere det som likeverdig. Like fullt er det kanskje nødvendig å si at en tegneserie kan sammenlignes med andre verk for å si at det er kultur. Ønsker man å vurdere tegneseriens kvaliteter, må man nok likevel holde innholdet opp mot andre like verk.

Dylan Dog er ikke verdens beste tegneserie. Teknisk er tegningene langt tilbake fra en hel mengde amerikansk tegneseriesøppel, eks alt av Richard Corben. Samtidig er noen fortellinger svært sofistikerte, det brukes mørke og lyse partier slik man gjør i de beste animeserier eller grafiske romaner. Personer plasseres i rommet der en samtale foregår, ved å legge inn motsatte kontraster i ulike bilder av personene som deltar. Dylan er sort mot hvit, samtalepartner er hvit mot sort. Spenning bygges opp i lyse partier når det er ønskelig, dramaet trekkes opp i mørket. Det gis akkurat nok informasjon visuelt til at man kan tenke seg resten av bildet. I fortellingen ‘Dawn of the Living Dead’ tegnet av Angelo Stano, som åpner samlingen ‘The Dylan Dog Case Files’, er mange tegninger antageligvis basert på fotografier. En lettkledd vakker kvinne jages av en zombie, og handlingen og spenningen er med en gang drevet at blikkets jag over hver ramme. Tegneren behersker fortellingen av Tiziano Sclavi slik en Will Eisner behersker sin ‘Spirit’. Med kontroll og kunstnerisk innsikt møter vi konseptet levende døde, død, og detektiv.

Som populærkultur er fenomenet Dylan Dog spennende. Dylan Dog har aner langt tilbake, hans familie er av yrke utryddere av overnaturlige fenomen, en religiøs oppgave. Fortellingenes moral er at å leve etter døden er en synd som fører til evig fortapelse, kun utvalgte får evig liv. Dylan Dog har en assistent Felix, som imiterer Groucho Marx i utseende med bart og hatt, og i uttale med korte tullete replikker. Blandingen av kjente element som religion, zombier, og stumfilm er overraskende.

I Italia trenger man å flykte fra hverdagen og sin religion. Jeg kan forstå at Dylan Dog har et publikum der, og serien er utgitt i en enorm mengde nummer. Her i Norge er Dylan Dog utgitt i knappe fem nummer i 1991. Det er helt forståelig at det ikke ble fler, når man ser omslagene fra Hjemmet Mortensen. Dylan Dog er redusert fra verk til billig reklame for tannpasta. Det samme kan sies om Dylan Dog i Danmark, også der kun fem nummer, også der er omslagene neddynget av svak grafikk. Den amerikanske utgiveren ‘Dark Horse Books’ har tatt seg bry med å anvende dyktige bokstavtegnere og omslagstegnere for både enkeltutgivelsene og mykbokversjonen av Dylan Dog. Det fremstår som respektfullt og innbydende. Det er i tråd med kvaliteten i fortellingene. Noe mange ikke forstår, er at tegneserier er mer enn én kunst, det er kalligrafi og bokstavtegning, tegning, og skriveferdigheter i ett produkt. Det har nok aldri Hjemmet Mortensen forstått.

Jeg kan godt kaste terninger om Dylan Dog, men resultatet blir som jeg har antydet like tilfeldig som i Las Vegas. Derfor vil jeg heller oppsummere med å si at å sammenligne lavkultur med høykultur, isolert sett kun fører til en vurdering av statusforskjeller. Skal man vurdere kvalitet, er det bedre å sammenligne verk med andre like verk. Som tegneseriefigurer er Dylan Dog og hans venn Felix enkle karakterer. Tegningene varierer i kvalitet fra følelsesstyrt til nesten platt. Likevel er hver historie av Sclavi verdt å lese. Dylan Dog kommer neppe til å vinne priser, fordi det mangler ekstreme element, men tegneboken fortjener flere lesere enn den har i Norge. Ikke minst fordi den tar det lavkulturelle i zombiehistorier, med største alvor.

Anmerkninger:
Dylan Dog er utgitt som spill på Amiga plattformen. Dylan Dog: The Murderers, 1992; og Dylan Dog: Through the Looking Glass, 1993; begge utgivelsene hos den italienske utvikleren Simulmondo. Dylan Dog er også filmatisert ved et par anledninger. Først som Dellamorte Dellamore av Michele Soavi i 1994; nå sist som Dylan Dog: Dead of Night av Kevin Munroe innspilt 2010. Dead of Night har så vidt jeg vet ikke noen norsk distributør. En helt vanlig problemstilling for de aller fleste filmer.

Takk til min venn Domenico Di Maio, for å sende meg i retning av Dylan Dog.